(Oppdater siden før du begynner å lese!)

Del tre har vi skrevet blant annet med en gammel venn av meg i tankene, Morten Henriksen het han.  I en periode i livet han var innlagt på psykiatrisk avdeling og sterkt påvirket av farmasøytiske medikamenter, gjorde han slutt på livet.  Morten var et fantastisk fint menneske, men ble ‘snakket ned‘ av  mange, folk som ikke kjente han godt nok.  Det smerter meg når jeg i ettertid forstår at psykiatrien er ansvarlig for hans død.   Når du leser hele Del 3, så vil du kanskje forstå hvorfor jeg mener dette.

Bare en ting før jeg sier noe mer;  Formålet med å legge ut de følgende kapitler er ikke å snakke nedsettende om de menneskene som fyller alle de rollene som gir oss et helsesystem.  Det finnes mange dyktige fastleger, psykologer, psykiatere og helsearbeidere  som gjør en fantastisk bra jobb, og som gjør en god innsats for å prøve å finne årsakene til folks lidelser. Og det skal også være sagt  at vi har et fantastisk dyktig akutteam i psykiatrien og en akuttmedisin som i krisesituasjoner har reddet tusenvis av liv med høyteknologisk utstyr i både sykebiler, helikoptre og på sykehus. bilde-av-ambulanseVi har også heimevernet, sjøforsvarets redningstjeneste og organisasjoner som leger uten grenser, røde kors, frivillige hjelpeorganisasjoner og andre organisasjoner hvor vi finner tusenvis av gode mennesker som har viet livet sitt til å hjelpe sine medmennesker og i verste fall er villig til å sitt gi sitt liv for å kunne redde et liv.  Vi finner disse menneskene som ambulansepersonell, som brannmenn, som politibetjenter, ja, alle typer jobber hvor enkeltmennesker er villige til å gi unormalt mye av seg selv.  Dette er virkelig beundringsverdig! Det er derfor – som du sikkert forstår – en annen type vinkling jeg har i de følgende kapitler.

«All respekt til alle som jobber med dette!»


Vi vil i denne delen bruke noen ord som for mange er litt ukjente.  Følgende er hentet fra Wikipedia:

  • Psykofarmaka (nervemedisin) er en gruppe reseptpliktige legemidler med virkning på nervesystemet og som brukes ved ulike psykiske lidelser.
  • Antidepressiva er legemidler som brukes i behandling av en rekke psykiatriske tilstander, først og fremst depresjon, angst og tvangslidelser.
  • Antipsykotika er en gruppe medikamenter som primært benyttes i behandlingen av psykotiske lidelser, herunder schizofreni.
  •  LMI = Legemiddel-industrien

 


Psykisk helse, depresjon, antipsykotika eller psykofarmaka, her har du litt om mine egne erfaringer og om det å ha vært innlagt på psykiatrisk avdeling;bilde-sannerud

«Jeg var innlagt på Sanderud psykiatriske Sykehus på Hamar (bilde over) i tre måneder i 2005 etter anbefaling fra fastlegen vår på frivillig basis, jeg var ikke tvangsinnlagt. Den første gangen jeg kom dit, satt jeg og snakket med en person et par timer og fylte ut en mengde skjemaer som skulle diagnostisere meg, og jeg reiste hjem etter det. Jeg fikk så et brev om at jeg sannsynligvis hadde 3 forskjellige psykiske diagnoser. Et par uker senere kjørte jeg opp dit igjen og var i samtale med en annen fagperson, en psykiater. Han trakk tilbake alle de 3 første diagnosene, så fikk jeg plutselig 4 andre, nye diagnoser. (hele 7 stk diagnoser på under tre uker? Vi ble enige om at jeg kunne prøve å legges inn for en periode.  Jeg ble innlagt på lukket avdeling, og dopet ned daglig, så jeg satt i en stol og så ut av vinduet i ca. tre måneder – og hadde vondt i ryggen.  Nå hadde jeg ikke lenger bare vondt i ryggen, jeg var i tillegg blitt psykisk syk – JIPPY! 

Behandlingen besto av å sitte der, innelåst på et visuelt sett kaldt sted – hvite tomme korridorer og rom som lignet mer på et lagerrom med en seng, sammen med andre psykisk syke pasienter som jeg virkelig hadde vondt av. bilde-av-rom-pa-sanderudJeg spiste under oppholdet der kun mat av ernæringsmessig  dårlig kvalitet og mye kaffe, det var absolutt ingen tilskudd av vitaminer, mineraler, sunt fett eller omega 3, kroppen hadde derfor ingen mulighet for å restituere seg, heller ingen fokus eller kommunikasjon om livsstil og ernæring. Vi som pasienter ble sett på som psykisk syke pasienter, ikke som medmennesker eller enkeltindivider, så det var vanskelig å snakke med de ansatte om ting som lå meg på hjertet. Enkelte av dem virket på meg som om de var et helt annet sted i tankene og det var vel enkelte også, kanskje.

Den eneste type behandling jeg fikk på de 3 månedene jeg var innelåst, var 1 times prat i uka med en psykiater, det var alt.Bilderesultat for psykolog Og det fikk jeg for å få hjelp til å få bedre selvinnsikt i min egen sykdom.  De kalte det ‘kognitiv terapi’, men for meg meg ble 60 minutters prat i uka med et ukjent menneske som kalte seg psykiater, en ganske så fattig behandling.  Ellers satt jeg der, i en stol time etter time, dag etter dag, helt tom i blikket og helt sløv i tankegangen av medikamenter.  Vi gikk også et par turer i uka rundt i området sammen med andre pasienter og ansatte, for meg ganske meningsløst. Etter mitt syn ingen form for konstruktiv behandling i samarbeid med kroppens behov. Dette mente jeg den gangen, for over tretten år siden og det mener jeg fortsatt.  Det var det som var tilbudet, og jeg visste jo ikke bedre, så jeg stilte heller ingen spørsmål.  Jeg følte meg trygg, de var jo tross alt spesialister!»

Ja, det var litt om min egen opplevelse av å ha vært ha vært pasient på et mental sykehus, ærlig og oppriktig.  


Wikipedia sier blant annet dette om kognitiv terapi, se lenke:

 Kognitiv terapi – Wikipedia

«Enkelte studier har vist effekt fra kognitiv terapi. Disse studiene er omstridt, fordi de ikke har vært dobbeltblindet. Målet med kognitiv terapi er ikke å tåle «farlig» eksponering, men å ufarliggjøre det via læring. Anvendelse av video-feedback er viktig. Vedkommende ser ved selvsyn at han/hun ikke fremstår så negativt som antatt. Pasienten får innblikk i egne negative tankespor. Vedkommende må dessuten trene på å fremføre noe med fremmede til stede, øve på å flytte fokus fra seg selv til andre, gjøre planlagte flauser samt registrere reaksjonen til andre.  Grunntanken i terapien er at følelser og atferd i høy grad blir bestemt av hvordan mennesker strukturerer sin verden ved hjelp av tenkning

Jeg var innlagt i 2005, det er bare 13 år siden.  Når jeg leser sitatet fra Wikipedia så kjenner jeg ikke igjen det jeg selv opplevde i 2005, kanskje kognitiv behandling dekker mer enn en times prat i uka over en kaffekopp i 2018, jeg håper det!  I ettertid spør jeg meg selv; hvor mye selvinnsikt kan en som er veldig psykisk syk ha?   Poenget mitt er at å kun sitte å snakke en times tid sammen med et annet menneske (en person som har høyere utdannelse innen psykiatri) som sannsynligvis aldri har vært psykisk syk selv eller selv aldri har prøvd disse syntetiske medikamentene og derfor ingen selvprøvd erfaring, oppfatter jeg som fullstendig bortkastet, fordi i det øyeblikket pasienten går ut av rommet, har han glemt alt! Bilderesultat for selvinnsiktEn psykisk syk person kan godt være god til å formulere ord der og da, et slags overlevelsesinstinkt, men personen klarer ikke å absorbere de tanker som en psykiater eller psykolog prøver å formidle.  Jeg husker psykiateren som fikk oppgaven å snakke med med kalte meg reflektert, lite forsto han hvor fjern jeg var, hvor lite jeg fulgte med på hva han sa, jeg tok meg egentlig bare ekstremt sammen den timen det varte og var like tom i hodet på vei ut av kontoret hans.  Man kan feks. ikke resonnere med en treåring, man må spille på lag med treåringen, og være på hans mentale nivå for å bli forstått, sånn er det også med de som er psykisk nok syke; det hjelper ikke med dype samtaler, sørg heller for at de psykisk syke får det kroppen trenger for at hjernen skal fungere, og først når hjernen begynner å våkne opp igjen, så kan man begynne å resonnere.

Dette kalles Ortomolekylær medisin som er en helt annen tilnærming av problemet, vi skal se på i et senere kapittel. 


Hvordan kan et menneske få 7 forskjellige diagnoser på under en måned, holder det ikke med bare en eller to?    Uttrykket ‘kjært barn har mange navn‘ tiltaler meg ikke noe særlig i denne sammenhengen!  En annen tanke rundt dette med kjapt å gi folk en psykisk diagnose;  

folk er kanskje bare er nedkjørt av stress, arbeid, bekymringer eller som har traumer og posttraumatisk stress, altså opplevelser de ikke helt har kommet over.  Dette er ofte bare vanlige ting i livet, omstendigheter som kan løses naturlig uten at en person med hvit frakk skal puste deg i nakken!  

 

Ikke nok med at de får en diagnose, plutselig blir de diagnosen!  Vi skal forklare.  Får du diagnosen kreft, så omtaler folk deg som om du ‘HAR‘ kreft, altså noe du kan bli frisk fra.  Men får du diagnosen schizofren eller bipolar så ‘ER‘ du schizofren eller bipolar.  Ser du forskjellen?   bilde av hundHva er forskjellen på å ha ei bikkje og det å være ei bikkje?  Jo, ei bikkje vil sannsynligvis være en hund og bli behandlet som en bikkje resten av livet, mens en som har hatt kreft kan spre det hyggelige rykte at han har blitt frisk igjen, alle tror deg og smiler og gleder seg med deg!    Merk deg følgende basert på Anitas og mine egne erfaringer;

Å være så ‘heldig’ å få en psykisk diagnose gjør at psykiatrien på den måten setter en merkelapp på folk, de stigmatiserer folk, i første omgang er pasienten veldig glad for å få en diagnose, han/hun får medisiner og et håp om å bli frisk igjen. Man har i en slik fase av livet ingen selvinnsikt, så det er lett å være åpen overfor familie og venner at man f.eks har en schizotyp lidelse, en borderliner lidelse, en schizofren lidelse, eller kanskje en bipolar lidelse, ADHD lidelse ect. Det som over tid skjer da, (vi har opplevd dette selv på kroppen, vit det) er at folk setter en merkelapp på deg og behandler deg deretter – som psykisk syk. Og har det først ryktes at man er psykisk syk, så vil den merkelappen henge ved deg i mange år, kanskje resten av livet selv om man har fått rettet opp helsa igjen.  Anita og jeg har opplevd denne stigmatiseringen så sterkt på kroppen at vi har valgt å bytte litt miljø det siste året, og heller bli kjent med mennesker som ikke har latt seg korrumpere av forutinntatte holdninger.  

«Hva er forskjellen på å ha ei bikkje og å være ei bikkje?»

Jeg har hørt mange fortelle meg; «hyggelig at du ‘føler’ deg bedre Johnny!»  Egentlig handler det om at mange er uvitende og ikke tror at ting kan forandre seg i livet, det er jo tross alt det de har lært i avisene, at det er enkelte sykdommer man ikke kan bli frisk fra.  Det stemmer heldigvis ikke!

Vi har også opplevd mange ganger å invitere folk som kjente meg tidligere, på kaffe og kaker hjemme hos oss.  Rett og slett for å få dem til å forstå at det går an å bli symptomfri.   De gir ikke en gang beskjed om at de ikke kommer.  Sånt er sårende,  og når man over tid opplever dette, føler vi at overgrepet fra psykiatrien er absolutt. For det er psykiatrien som til syvende og sist står bak dette overgrepet.

Det vi vil frem til er at man begynner i feil ende, psykiatrien i Norge er diktert og iscenesatt av farmasøyten eller LMI.  (vi kommer inn på dette senere i Del 3)   Det er grunnen til at man ikke finner pasienter innlagt på institusjoner som er i ferd med å bli friske igjen, man finner bare mennesker som blir sykere og dermed blir manipulert eller tvunget på enda mer antipsykotiske medikamenter.

Jeg blir så frustrert når jeg tenker på det jeg var igjennom, et bedrag som har påført millioner av mennesker lidelser de ikke trenger.  


NRK.no så ligger det en dokumentar om tre – fire alminnelig hederlige amerikanske borgere som startet på en type antidepressiva.  Vi fikk gysninger nedover ryggen da Anita og jeg så den, fordi hver eneste personlige historie beskrev hvordan vanlige mennesker kan bli under spesielle forhold.   Og vi har selv erfart at denne filmen bygger på sannhet.  Et mareritt av en film som egentlig skisserer et dystert bilde av hvordan enkelte sunne friske ungdommer sakte men sikkert blir  selvmordskandidater eller drapsmaskiner etter nærkontakt med antidepressiva eller psykofarmaka som noen kaller det. (Vel og merke ungdommer som allerede befinner seg i et dårlig miljø.)   Men er det ikke akkurat det vi ser i verden nå, en raskt økende voldsspiral blant unge deprimerte mennesker som går påmedisiner?

Trykk på denne linken, så får du filmen her;        NRK TV – Skuggesida av antidepressiva    Filmen ligger ute kun til 30 april 2018!sam_4282

 

Nei, gi heller folk sunn økologisk, næringsrik mat sammen med gode kosttilskudd og en oppgradert tarmflora i magen.  Og kunnskap, forståelse og innsikt om hva som forårsaker psykisk ubalanse.  Det kan være problemer i livet vi ikke har lært oss å mestre, frustrasjoner i familiesammenheng eller jobbsammenheng vi føler vi ikke kan komme ut av.  Det kan være ting vi har opplevd tidligere i livet eller i barndommen, gjerne omsorgs svikt fra nær familie eller venner, seksuelle overgrep fra nær familie som aldri har blitt ordnet opp i, det kan være dødsfall i familien, listen er lang. Da forsvinner de fleste psykiske lidelser som bipolar, anoreksia, ADHD, schizofreni eller de fleste andre tilstander av ubalanse!

Hjernen min har det siste året begynt å klarne så mye at jeg begynner å forstå hvor syk jeg har vært. Jeg kan vel bare be alle jeg har såret, sjokkert, provosert eller skremt opp gjennom årene om unnskyldning for min måte å være på. Jeg er oppriktig lei meg for det og jeg skulle gjerne ha gjort om på fortiden min om jeg hadde hatt mulighet for det. Heldigvis så ser jeg nå at det ikke er slik jeg er, det er slik jeg en gang var fordi skolemedisinen påtvang meg medikamenter, giftstoffer jeg aldri trengte.

«Unnskyld, jeg er oppriktig lei meg for dette!»     

Det er derfor både Anita og jeg har samvittighet til å gå ut med alt dette vi skriver, det er en alvorlig advarsel til våre venner og familie, ja til alle tenkende mennesker på denne lille planeten.   –  Johnny  –

Ikke glem å sjekke OPPDATERINGER!    

 Tilbake til          INNHOLDSFORTEGNELSE

 

  På gjensyn!   Anita og Johnny