(Oppdatert 04.03.2018  –     oppdater siden før du begynner å lese!) 

Våre erfaringer i livet om sykdom.   Her får du min først;

 

«Jeg var 20 år i 1988 og så tilbake på en trygg oppvekst og ungdomstid.  Helsa var også normalt god, inntil dagen jeg ble utsatt for en ulykke i en alpinbakke.  Jeg fikk konstatert to brister på en virvel i ryggsøylen gjennom røntgenbilder og det ble starten på det som skulle bli et svært vanskelig liv.  Fra den dagen var smerter hovedingrediensen i livet mitt og det ble vanskelig å stå for lenge, sitte eller ligge. Smertene gjorde meg svært frustrert fordi jeg ikke lenger klarte å fokusere og konsentrere meg.  Jeg gikk til fastlegen min, men han mente at smertene var innbilt og at jeg slet psykisk fordi den type brist sjelden gav smerter, så han gav meg antidepressiva i stedet for smertestillende, jeg mener å huske at det var Seroxat.   Men selv med antidepressiva i blodet hadde jeg like mye smerter, og opplevde ikke annet enn at legen anbefalte gang på gang å øke dosen og etterhvert begynne med nye typer antidepressiva, mener jeg var innom hele 16-17 forskjellige   slag over en periode på 20 år.  Ingen av disse hjalp mot smertene i korsryggen.  Jeg kan nevne Seroxat, Aurorix, Surmontil, Zyprexa, Sipralex,  Abilify, Luanxol, Heminevrin, Haldol, Lamictal, Sobril, Seroxat, Seruquel, Vival, Vioxx,  Zoloft og Vallergan  Da jeg var ung var jeg dessverre sjenert, så jeg turte aldri å konfrontere legen min med at jeg ikke var fornøyd med å få antidepressiva, det var jo egentlig smertestillende jeg kom for og for at han kanskje kunne prøve å finne ut av hvorfor jeg hadde så vondt.  Jeg spurte ham om han kunne ta noen blodprøver for kanskje å finne ut hva som feilte meg og det fikk jeg, men jeg fikk aldri beskjed om at det var noe galt. Det var heller ikke noe galt med meg annet enn en nylig ødelagt rygg, før ulykken var jeg en oppegående ung mann som jobbet i Securitas som vekter på forskjellige sosialkontorer i Oslo. Deretter som resepsjonist  for en bank i Oslo.   Etter hvert ble smertene så utholdelige at jeg ble dypt deprimert, jeg følte at uansett hva slags lykkepiller jeg begynte på, så forsvant ikke smertene, jeg ønsket etterhvert bare å få slippe, så jeg tenkte mye på hvordan jeg kunne gjøre livet slutt, men akkurat det ga meg bare dårlig samvittighet.
Jo mer piller jeg tok morgen og kveld, jo mer stoppet livet liksom opp, årene bare for forbi, tror det skyldtes at selvbevisstheten og tilstedeværelsen forsvant med så mye kjemikalier i blodet som gjorde meg ‘flat’, overvektig og bare dårligere, og jeg merket at smertene bare tiltok og dro meg lenger og lenger ned i en ‘tåkete dal’ hvor jeg ble passiv og resignert.

I 2006 klarte jeg ikke mer, og ble tilbudt 80% uføretrygd av min lege. Jeg selv hadde fått høre av min far at jeg måtte ta meg sammen og jobbe som alle andre, så min samvittighet gjorde at jeg avslo 80% og godtok 50%. Det var bare et problem; fra ca 1989 og frem til 2006 hadde jeg i følge skattemyndighetene tjent så lite at de mente jeg hadde jobbet svart. Lite forsto de at det var fordi jeg lå mest hjemme i en seng med smerter og jobbet bare når jeg klarte det. Da uføretrygden min ble utregnet, fikk jeg heller ikke ‘ung ufør’ selv om jeg fikk bruddet i ryggen som 20 åring, fordi legen ikke tok seg tid til å finne røntgenbildene fra skaden. Jeg var for utslitt til selv å huske hvor bildene ble tatt og hadde ikke tatt vare på dem selv. Lite ante jeg at dette skulle bli starten på et medikamenthelvete.»

Totalt utslitt og frustrert, giftet jeg meg med en ung kvinne, som også hadde sine helseutfordringer.   Årene gikk og et ‘smertehelvete’ og følelsen av å bli totalt ingnorert av legen min og heller ikke få til dagligdagse gjøremål gjorde meg etterhvert dypt deprimert.  Jeg tror jeg inntok antidepressiva daglig i 6-7 år før jeg egentlig trengte å begynne med det, fordi jeg stolte blindt på systemet.  Tross alt var de jo spesialister, tenkte jeg.     

I disse årene fikk jeg ingen hjelp mot det som var mitt største problem, smerter, jeg fikk bare ‘legemidler’, antipsykotika, psykofarmaka eller lykkepiller som noen kaller det og tilbud om psykolog og innleggelse på psykiatrisk avdeling. Det lille jeg fikk mot smerter hjalp så lite, når jeg ser tilbake på dette, forstår jeg at legene var helt låst i det psykiske. Smertene var visst bare noe jeg innbilte meg siden jeg  var psykisk syk. Etterhvert fikk jeg flere og flere symptomer på at disse medikamentene gav meg bivirkninger, og som jeg nå skjønner mange år senere, var årsaken til de fleste av de sykdomstilstandene jeg etter hvert erfarte.      ‘Klok av skade’ som det heter, ser jeg på ‘medisin / legemidler‘ utskrevet fra fastlege nå bare som medikamenter – ofte kjemiske medikamenter som gjør stor skade.

Allerede tidlig i 30 årene gikk jeg opp nesten 30 kg og jeg kan nevne ting som muskel kramper og smerter fra ledd (artrose), fordøyelsesbesvær,   pusteproblemer, ukontrollert og urykmisk hjerterytme, sterke smerter rundt hjertet, tørr hud og kløe, tilstander som ligner epilepsi,  følelse av magesår, alltid en følelse av å ha finkornet sand på øynene, sår i ansiktet som ikke ville gro, lite elastiske blodårer som ofte gav meg trykksmerter, allergi mot veldig mye av mat og også andre ting, søvnløshet,  en kropp som alltid var for varm eller kald –  iskalde hender og føtter, smerter i urinveiene, prostata problemer, kronisk tett nese,  lyd-overfølsom og el-overfølsom. 

  Etter hvert også mentale symptomer som konstant følelse av utmattelse, skifte mellom depresjon og hyperaktiv hjerne,  en slags ADHD eller bipolar følelse, følelsen av at hjernen hakket eller spant ukontrollert fort, ekstrem irritabilitet, selvmordstanker,  lærevansker, ekstremt nedsatt hukommelse og konsentrasjon, tvangstanker;  jeg måtte dobbeltsjekke låsen når jeg gikk hjemmefra,  dobbeltsjekke lys på bilen osv., sterk sosial angst osv.  Jeg ser jo nå i ettertid at selvinnsikten min kanskje ikke var på topp.  Tror jeg stopper nå, lista er mye lengre, men flere detaljer er overflødige.

Dette er jo høyst private ting, men jeg skriver dette kun for at noen kanskje kan kjenne seg igjen om de har symptomer på noe tilsvarende.  Om du kjenner deg igjen, bør  du våkne opp og lese resten av denne historien.  Den handler ikke bare om kona mi og meg, men kanskje også om deg og de tusenvis av mennesker som opplever de samme tingene bare her i Norge.  Du vil etter hvert se at du kan få igjen helsa di om du bare ikke gir opp!

Det er ikke før i ettertid at jeg har forstått at mye av dette bare dreier seg om bivirkninger fra legemidler.   Hadde jeg bare vært så ‘heldig’ å vært en hund eller en hest, så hadde jeg sikkert blitt avlivet for mange år siden.

Jeg prøvde alle mulige former for alternative behandlingsformer, til ingen nytte, og jeg lærte meg disse såkalte sone punktene man kan massere, men problemet var bare at jeg kunne ikke bli massert, verken under beina, på hendene eller i nakken, jeg holdt på å besvime av smerter når noen skulle massere her. Årene gikk og jeg ble etter hvert sykere og sykere, fysisk  og psykisk, så dårlig at jeg daglig så etter utveier for å dø.  Mye kunne vært fortalt, men for å gjøre dette litt kortere, så sluttet jeg en dag i 2009 på alle disse medikamentene (etter å ha blitt alene igjen), jeg klarte ikke mer, i over 20 år hadde jeg hørt på ekspertisen,   

                          ‘Johnny, du må ta medisinene dine’!                                                                                                                                                                                    70                                                                                                                                                                                       

Det rare var at jeg ble ikke dårligere, følte meg bare lettet,  den ‘hjerne tåka’ jeg hadde befunnet meg i gjennom mange år, den ble gradvis mindre og mindre.  I ettertid stiller jeg meg selv spørsmålet;

Når legen skrev ut 5 – 10 -15 forskjellige antidepessiva til meg som ikke ikke har hatt tilfredsstillende effekt, burde det ikke da ringe en liten bjelle i legens lille hode? Jeg har i 25 år sagt at når smertene melder seg blir jeg sliten i hodet, så kroppen, så dårligere humør, så frustrert osv.  Fastlegen stilte ikke noen ‘alternative‘ spørsmål etter at jeg hadde prøvd ut forskjellige typer medikamenter, jeg stoppet selv etter å ha prøvd ut …… 17 forskjellige!  Jeg gjentar meg selv, DET VAR IKKE LEGEN SOM STOPPET OPP OG STILTE SPØRSMÅL, DET VAR JEG SOM SATTE FOTEN NED OG STOPPET!

Så gikk det noen år, det var i januar 2015 at jeg og min ‘nye’ kone ble presentert for ei ny bok som hadde blitt utgitt av en Norsk forfatter, Tormodd Holt fra Skien.  Boka heter ‘Powered by nature.‘I boka hans påstår han at han forstår årsaken til at folk blir så syke her i vår verdensdel, og han påstår også at om vi fulgte rådene hans så ville vi bli friskere igjen.  Siden boka var på Norsk og hadde mange fine bilder, leste jeg den, og jo mer jeg leste, jo mer så jeg hele puslespillet legge seg på plass.  Kona mi leste den derimot på to dager, og utbrøt begeistret;  ‘Johnny, vi har funnet sannheten om helsa’, ja, hun var helt i fyr og flamme!  Det virket så logisk og allikevel enkelt å gjennomføre det som sto der.

Vi kjøpte så en annen bok som heter ‘pH mirakelet’ noen måneder senere, siden den tydeligvis handlet om det samme og dessuten var en internasjonal best selger. Siden jeg og kona mi var enige, så forandret vi gradvis på mange ting.  Hva opplevde jeg så?  Det som skjedde var nærmest mirakuløst, selv om det tok mange måneder før forandringene kom.  Nå etter ca 3 år, kan jeg bare si at det meste av symptomer på sykdom er forsvunnet så lenge vi er konsekvente med oss selv og holder oss til en diett eller rettere sagt livsstil som blir anbefalt av disse alternative spesialistene.  (Det triste er at denne behandlingsformen  ikke blir akseptert av skolemedisinen i Norge.)  Smertene er nå forsvunnet ut av livet mitt! Soneterapipunktene som var ekstremt ømme, de er nå smertefrie!   Jeg kan også nevne sansene mine; oppfatningsevnen er blitt mangedoblet etter at jeg har fått syntetiske medikamenter ut av kropp og hjerne.  Konsentrasjon og hukommelse har også kommet tilbake.  For meg – ET STORT MIRAKEL!

Det eneste jeg fortsatt sliter med er ettervirkningene etter at kroppen gjennom mange år har tappet seg for forskjellige ting, da snakker vi om mekanisk slitasje, men det er også på vei til å rette seg! 

SAM_4115

Psykiatrien og fastlege vil nok kalle det placebo og det må de bare gjøre, det betyr ingenting, det viktigste for meg er å kunne få oppleve 

å få livet i gave på nytt sammen med kona mi.  Det litt rare oppe i det hele er at jeg har tatt titalls blodprøver alle disse årene og aldri fått noe tilbakemelding om at noe er galt fra legen min, selv om jeg tydeligvis har hatt et svært svakt stoffskifte.  Men etter at jeg begynte å snakke om dette til legen min i 2015, at vi har endret livsstil og blitt betydelig bedre, og at vi lagde film om dette, så har jeg for første gang i mitt 48 år lange liv fått beskjed fra legekontoret vårt at noe er galt, stoffskiftet mitt er faretruende lavt!!!   SER DU AT DET ER NOE SOM IKKE STEMMER HER?  Jeg kommer tilbake til det i del 3.

Hadde det bare vært meg som hadde opplevd dette, forstår jeg jo at de fleste ville tenkt sitt siden jeg har noen psykiske diagnoser.  Men når min svært så oppegående kone med en lidelse som i følge spesialistene ikke kan helbredes også opplever nøyaktig det samme med sin egen helse, så mener vi at her er det noe de fleste ikke har fått med seg.  Du skal få hennes historie her.»

 

Kona mi Anita gjenforteller litt av sin historie;1.5.1

«Allerede som 16 åring fikk jeg symptomer på det vi den gang  kalte manisk depressiv (i dag Bipolar).  Det har påvirket alle sider ved livet mitt siden den gang.   I forhold til det jeg trodde var en sunn livsstil, stormet det allikevel inni meg og jeg fikk aldri fred følelses-messig, og jeg fikk for mange år siden denne diagnosen.  Da startet mange år med medikamenter. Den gangen var det godt, for det hadde god effekt en stund i alle fall.  Men etter hvert ble ting vanskeligere igjen, og jeg mistet ofte kontrollen selv med medikamenter i blodet.   Psykiatrien sto fast på at jeg måtte bruke ‘medisinene’ sannsynligvis livet ut og måtte aldri slutte, men jeg hadde så mye bivirkninger og var fortsatt så dårlig!

Så en dag fikk vi låne ei ny bok som akkurat hadde kommet ut, av ei venninne av meg .  Jeg leste den på to dager, jeg tenkte at om dette stemmer vil dette kanskje gjøre meg friskere?  Vi gjorde som boka anbefalte og jeg sluttet gradvis på absolutt alle bipolar medikamentene mine allerede etter tre eller fire måneder.  Jeg gikk på Lamictal, Orfyril og Seruquel.   Sjokket var at jeg  ikke ble dårligere, bare sakte men sikkert bedre.  Nå har det gått over 3 år, og jeg er blitt stort sett symptom fri om jeg er flink å følge programmet vårt.  Jeg sier ikke at jeg er blitt helt frisk, men at jeg er så ufattelig mye bedre, og at de problemene jeg fortsatt sliter med nok mer skyldes andre ting.  Det kan være en nylig startet overgangsalder og også traumer jeg har opplevd i voksen alder og hendelser som har med min barndom å gjøre.

  Det eneste jeg syntes er synd, er at jeg ikke fikk vite om denne boka før, en annen ting er at vi hadde ikke nok innsikt eller økonomi til å gjøre alt samtidig.  Hadde vi gjort alt det vi i dag har gjort samtidig fra starten av, tror jeg at det hadde gått mye mye fortere.   

Før jeg begynte å trappe ned på medikamentene, kontaktet jeg min psykiater. Hun sa at det er farligere for min hjerne å slutte med ‘medisiner’ enn det er å gå på bipolarmedisinene, altså orfyril, lamictal og seruquel.  Og en annen psykiater jeg hadde hatt tidligere bare ristet på hodet og smilte lett oppgitt da jeg fortalte om at jeg ville prøve å slutte og heller nærme meg naturen og naturlig helbredelse.  Jeg var også på bipolar-kurs for to år siden, der var det ingen årsaks- eller livsstilsfokus, heller ingen produkter basert på naturlige ingredienser, det var kun fokus på farmasøytiske medikamenter og mestring.  Når jeg tenker tilbake på dette, er det faktisk jeg som rister på hodet og smiler lett oppgitt! 

Jeg syntes det er rart hvis alt dette bare er placebo, så burde jo sykdommen min vise seg for fullt igjen snart, det har tross alt gått ca tre år nå (dette ble oppdatert sist i jan 2018) siden symptomene gradvis forsvant.  

Jeg har også fått et helt nytt liv i positiv forstand. Psykiatrien vil nok bare  bortforklare alt.  Men som jeg og Johnny min er enige om, er at vi nå har fått mer innsikt i et svært vanskelig tema, vi skjønner at grunnen til at sykdom sprer om seg så fort, har en dypere årsak, en årsak som de fleste ikke har kunnskap om.  Alt dette hadde vi aldri forstått om vi ikke hadde kommet over denne boka og jeg er redd vi hadde vært enda sykere nå.  Jeg vet vet heller ikke om Johnny hadde vært i live så mange år til, fordi helsa hans hadde  begynt å kollapse for alvor før vi fikk den boka.

Vi syntes det er fantastisk og også litt rart å være stort sett symptomfri fra diagnosene våre når vi vet at det vi gjør blir sett på som kvakksalveri av skolemedisinen.  Allikevel er målet vårt å kunne bli frisk, men jeg vet at ting tar tid så vi må jo være tålmodige.  Jeg må jo ærlig innrømme at Johnny ikke ser frisk ut der han kommer hoppende rundt på krykkene sine, han er jo ikke akkurat tykk heller, ha ha,  skjønner jo at vennene våre av og til har tvilsomme kommentarer rundt helsa hans.   Bare husk at det vi går ut med, handler om noe helt annet enn en gammel kneskade og en tynn mann».  

«Husk at målet vårt med denne bloggen og også filmen, er  å informere folk flest, slik at de kan forebygge sykdom eller bli symptomfrie nok til å begynne å leve!»           Anita og Johnny

    Ikke glem å sjekke OPPDATERINGER!    På gjensyn!